Bortglemt❤

Hjemme igjen! Og tydeligvis ikke bare æ som synes det va fantastisk! Ble nedrent av verdens fineste lille-store(eller store-lille?🤔) pelsdott, som veldig tydelig har savna matmor! Hadde ho hatt lengre tunge hadde æ antageligvis sett ut som niagarafosssn. Aldri sett ho så lykkelig!❤

Men æ gikk å gleda meg rundt på sykehuset halve dagen først og tenkte at æ endelig sku hjem. Kem sku trudd at gjensynsgleden med mannen sku bli så tårevåt som den ble???

Han trudde nesten æ hadde slått meg, da han rulla opp foran sykehusinngangen, og ser æ står der, oppløst i tåra. Klarte knapt å røre meg, for æ va så lykkelig. «Den canadiske uteliggeren fra Tromsø sykehus, denne gangen uten handlevogna si, storgråtende, kastet seg rundt sin redningsmann fra Norsk folkehjelp. Kysset ham, og takket ham for at han kom i grevens tid. Han berget henne- prinsen- som ikke skjønte noe av denne romantiske tegningen, der uteliggeren strigråt fordi hun var overhormonell, og ønsket seg bare hjem over vinterfjellet…»… Ja, sukk hjerte brist ikke. Æ nesten skreik, så stor hormonbombe som æ e.

Stakkars gubben.

Vi kom oss nu vel hjem. Til ho overlykkelige lurvelevenet, som sia ikke har vika blikket fra meg. Der æ går- går ho med. Ho e nok «mor sin».

På sykehuset står en enslig handlevogn igjen… Venter på neste «canadiske uteligger». Den står aleina og forlatt, og savner at noen skal berøre den igjen. Bare holde rundt den med noen varme hender. Bare klemme litt… Kanskje blir det meg? Kanskje noen andre? Den vil bare ha litt varme fra noen som bryr seg. Men frem til da, står den der. Bortglemt og gammel….