Sykehusbrev

Siste sykehusbrev for denne gang, 4.november:
Vi får dra hjem!

Æ satt på overtid på venterommet, og følte meg både oversett og glemt, som en gammel uteligger i et hjørne, da en lege kom: «Anne Ekman?»
Æ spratt nærmest opp med tårevåte øya… Spratt, va kanskje litt overdrevent, men Øyan va tårevåt🥺 «Trudde dokker hadde glemt meg». Neida, legen hadde bare blitt litt forsinka.

Ho sjekka alt opp og i mente med lille. Ting e stadig sånn det har vært, men ho e aktiv og vokser etter sin kurve og innenfor «standard». Dem ville at vi sku på ny skjekk her om en uke. Da måtte æ spørre om æ ser rik ut. Legen ble stille, som om ho egentlig hadde lyst å si det ho andre legen så t meg:»vet du må du minner om? Æ har bodd i Canada. Der gikk uteliggeran med handlevogn med masse ting. Men du e bedre kledd…».🤣

Vet nu ikke om det siste sku være kompliment🤔

Nu går æ å surrer her. Har gjemt handlevogna for mitt eget beste, så ikke onkel politi kommer å tar meg og. Vi slipper å dra hit om en uke, men ska t Harstad i stedet. Men terskelen e lav for ka det enn måtte være for meg og lille- STRENG beskjed fra legen!

Nu e dokker oppdatert, både på meg og lille❤

Tlf gikk ikke varm, ikke dørhåndtaket heller😊 Men nu e ikke æ så sjenert, så æ ble kjent med trivelige folk her, og regne med vi prates videre, og kanskje det blir kaffe utenfor sykehuset og😊

God bedring, til dokker som blir igjen. Takk til dokker som tok tid å ringe, skrive og stikke innom🥰
Klem❤