Alle mine tanker

10.september- verdensdagen for selvmordsforebygging

I går, 10.september, var verdensdagen for selvmordsforebygging. Jeg skrev ikke så mye i går, noe sted på nett, av den grunn at jeg kjente meg litt igjen i det som jeg leste overalt. Eksempelvis var diktene om «de som aldri roper om hjelp, er de som trenger det».

Dette er min historie.
Jeg har diagnosen depresjon. Det vises ikke utenpå. Ikke i det daglige. Jeg har funnet min vei ut av den opptil flere ganger. Grunnen til at jeg har fått denne diagnosen er at alt jeg har opplevd gjennom år med mobbing, psykopatisk eks, voldtekt og det å måtte stå imot alt- alene, og ikke fått den hjelpen en har hatt behov for, kommer frem hele tiden. Det vil ikke fordøye. Det er ikke noe som bare blir borte og glemt. Som mange sier «om 100 år er alt glemt». Andre sier igjen at dette utgjør ikke deg som person, det er ikke din personlighet, det er ikke den du er i dag. Neida, helt greit. Men du er ikke meg.

Jeg fikk ikke diagnosen før jeg ble tvangssykemeldt første gang i 2015. Da gikk jeg på skole og hadde jobb, var(og er fortsatt) i et godt forhold, og alt var sånn sett bra. Men hverdagen tok over. Jeg er en veldig direkte og fritt-talende person, og hverdagen ble muligens for planlagt for meg. Den ble for «firkantet». Jeg ble innestengt. Derfor kom også tankene tilbake. Jeg nektet først å bli sykemeldt. Men legen gav seg ikke. Hun så på meg, når jeg kom grinende inn, uten en egentlig grunn, at nå er det rett før jeg bikker over kanten. Jeg ble sykemeldt fra både skole og jobb.

Jeg bikket over kanten. Jeg lå hjemme. Hadde ikke lyst å stå opp om dagene. Endte en kveld med at jeg var på vei ut i låven… Vel, du kan tenke deg hva jeg hadde tenkt til der. Min daværende kjæreste, nåværende ektemann, stoppet meg. Han holdt meg igjen. Han er vanligvis en spøkefugl, og spøkte litt i den perioden også. Det sluttet han litt med, da jeg sank sammen på badegulvet, fordi jeg så djevelen i ansiktet hans. Ja… Jeg var så langt nede. Det var ikke det at han gjorde noe grimaser eller noe, men han skulle bare kødde. Men for meg endret hele ansiktsutrykket hans. Jeg har aldri opplevd det før, eller siden. Jeg var ikke meg selv.

Jeg skal gå tilbake i tid. Til før jeg traff mannen min. For 2015 var ikke første gang. Dette var bare da jeg fikk diagnosen. Husker ikke første gang. Men da jeg gikk på bacheloren min, satt jeg mye alene. Jeg ble tankefull, og tankene ble veldig dystre. Dette utviklet seg til depresjonen som jeg har nevnt. Jeg begynte å skrive mørke, dystre dikt, som inneholdt mye død, selvdød, håp om å få dø, generelt om døden. Egentlig ikke positive dødsdikt, men om helvete. Jeg ønsket ikke å havne i noen form for himmel. Mente at jeg ikke fortjente det. Som studenter flest hadde jeg lyst å gå ut, men hadde enten ikke råd, eller ingen å gå med. Dette ble til at jeg satt alene i leiligheten min.

Det som har gjort at jeg har blitt mest nede, er at jeg har vært mye alene opp igjennom årene. Jeg er en veldig sosial person. Ironisk nok. Helt siden jeg var liten har jeg lekt alene, gått alene, vært alene. Jeg har hatt noen som har vært venninner siden barnsben, men jeg har aldri hatt en direkte bestevenninne, som også har kalt meg for sin bestevenninne. Dette skal jo være gjensidig, men når du blir sviktet/dolket i ryggen gang på gang, da blir tilliten til mennesker svakere og svakere. Når du er mobbet av andre fra du er barn, blir tilliten til mennesker veldig liten. Du ønsker ikke å knytte deg til mennesker lenger. Men forstå meg rett. Jeg er ikke svak av den grunn. Jeg vil bare ikke bli såret fordi noen ikke forstår at jeg ikke endrer meg for dem.

Noe vi mennesker har en tendens til å gjøre, er å tro at det alltid er noen som har det verre enn oss. Men når du har det vondt, er det faktisk ingen som kan komme å si at det er noen som har det verre. Det er heller ingen som kan si til deg at «det går over». Det er ikke noen som kan si hvor vondt du har det, eller når det går over. DU har det vondt! DU må få ha det vondt! MEN det viktige er at det er NOEN som har forståelse for det! Ikke overse at noen har det vondt. Ikke si at andre har det like ille, eller at tenk at andre også har det sånn… Dette er faktisk helt forferdelig å få høre. Du føler deg som den syteren. Du vet ikke hva et menneske har vært igjennom, eller går igjennom. Du vet ikke om personen henger klar i tauet for å si farvel! Vær litt mer hensynsfull.

Jeg har forsøkt å ta livet mitt. Flere ganger. Men nærmest har jeg vært i mitt forrige ekteskap, og da jeg bodde alene da jeg gikk på skole. Da jeg var gift i mitt forrige ekteskap fant jeg ingen annen løsning. Jeg opplever den dag i dag å ikke bli trodd når jeg sier han terroriserte meg psykisk. Det sitter ennå i. Hver dag kalte han meg syk og dum. HVER DAG!! Han drakk hver helg, fredag til søndag. En eneste gang kom han hjem på en natt til lørdag. Da kom han inn hoveddøren, gikk ut verandadøra og satt seg med åpen dør. Jeg sto å så på at han satt der, dritings. Han ringte til en kompis og lurte på om han kunne hente ham, snakket en stund, og spurte på nytt fordi jeg «hadde kasta ham ut». Da gikk jeg bort, så jeg kunne være sikker på at kompisen hørte meg, og sa at jeg har jo fan ikke kasta deg ut, du sitter jo i døra. Da klaska han etter meg, og ba meg holde kjeft. Han skal ha det, han har aldri slått fysisk. Men det psykiske…. Ingen tror meg. Den ene som trodde meg, ble påkjørt og døde samme år som jeg ble skilt. Hun hjalp meg<3

Men tilbake til da jeg forsøkte å finne utveien. Jeg var alene hjemme. Jeg tok slåbrok-beltet og knøt knute på det. Jeg var ikke sikker om jeg ville, men det var det eneste jeg visste kunne hjelpe. Tok det rundt halsen… Strammet. Så ringte jeg kusina mi. Jeg ba henne gi meg EN GOD GRUNN til å ikke gjøre det. EN ENESTE GOD grunn. Hun begynte å kjefte. Hun sa fordi hun var glad i meg, og jeg husker ikke veldig mye mer. Men jeg husker hun kjeftet. Jeg klarte å knyte opp igjen.

Den andre gangen jeg forsøkte og var nær, var da jeg var alene på leiligheten der jeg gikk på skole. Jeg hadde masse tabletter. Jeg hadde drukket. Men fordi jeg var litt «fra sans og samling», så tenkte jeg ikke på at jeg skulle gjort det i motsatt rekkefølge… Jeg sov godt, men ikke noe mer.

Å være alene er det verste for et menneske som ønsker å være med andre. Å føle seg dolket i ryggen er det verste for et menneske som ikke vet hva han har gjort.
Du sparker ikke et menneske som allerede ligger nede.
Da er det du ikke bedre enn gråstein på bakken- og da vet du hvordan det mennesket du har gjort alene, dolket og sparket føler seg når du har forlatt.

Jeg vil bare si en ting til. Tro ikke at alt dette har gjort meg svak. At det at jeg har forsøkt å ta livet mitt, eller det at jeg er mye alene, gjør at jeg synes synd på meg selv(ja, har fått høre den også). Det heter jo at du får ikke mer å bære enn ryggen tåler. Vel, da skal jeg si deg at ryggen min tåler utrolig mye! Jeg er sterk. Jeg takler mye motgang. Jeg bor langt fra alle jeg kjenner. Det er aldri noen på besøk. Det er ingen som ringer meg. Ikke engang min egen familie tar kontakt om de ikke må. Jeg venter nå mitt første barn, og det er min store drøm. Jeg tåler det meste, kan jeg si deg. Men takler du å lese sannheten om meg? For dette er faktisk bare en brøkdel. Du tror kanskje du vet alt?? Vel, når du ikke interesserer å være min bekjente, ha kontakt eller spørre hvordan jeg har det, da kan du ikke si at du kjenner meg.

Jeg er meg- på godt og vondt. Ta meg for den jeg er, eller forsvinn ut av mitt liv. Jeg har de jeg trenger: min mann, hunden min, og min lille i magen. Vil du være en del av mitt liv, må du VISE det, ikke bare si det.


Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.