Alle mine tanker

Graviditet og depresjon

Når du er gravid er du omtrent overveldet av følelser. Du får mengder med hormoner i kroppen, og dette gjør også at følelseslivet byr på mange og nye sider av deg. Jeg vil skrive litt om det å få svangerskapsdepresjon, fra min side.

Nå sitter jeg å gråter for et godt ord- som det så fint heter. Jada, mange vil si at sånn er det å være gravid. Men nå snakker jeg ikke om å gråte fordi det skjedde noe fint på et program, eller noen sa noe koselig. Jeg snakker om å sitte alene, og plutselig ta til tårene såpass at jeg hulker høylydt- uten verken tv, mennesker eller annet rundt meg.

Tårer som aldri vil stoppe
Jeg har tidligere slitt med diagnosen depresjon. Jeg klarte å få bukt med dette da jeg startet å trene og endre kosthold. Hver gang jeg kjente meg frustrert, sint, lei meg eller annet i den kategorien gikk jeg på tredemølla eller tok en real treningsøkt som gjorde meg både psykisk og fysisk utslitt. Kostholdet ble bedre, og jeg følte meg i mitt livs beste form. Jeg ønsket bare å bli bedre. Satte meg mål om å løpe maraton etter hvert.

Før dette kunne jeg gråte meg halvt i hjel, og føle meg til ingen nytte. Hadde bare lyst å forsvinne fra jordens overflate.

Jeg ble gravid. Jeg trente en stund, men nå har magen satt en liten stopper for det. Jeg kan gå turer som ikke er for tunge, men blir fort sliten. Kostholdet er ikke så bra som det var, for jeg har jo lyst på alt mellom himmel og jord. Jeg lar meg selv også spise alt mellom himmel og jord- nesten som en trøst. Men fordi jeg ikke kan trene, og spiser som en hest, så kommer depresjonen tilbake. Der og da føles det som om tårene aldri vil stoppe.

Bunnløs sorg
Det føles som en bunnløs sorg som har overtatt hele min kropp. Tårene og hulkene bare kommer. Jeg kjenner igjen følelsen fra tidligere. Det er ren ensomhet. Jeg føler meg så alene. Ingen sammen med meg i graviditeten. Ingen som kan fortelle meg om hvilke klær babyen skal ha, ingen som hjelper meg å få orden. Ingen venner som kan være der å holde hånden min i verken glede eller sorg. Joda, jeg har mannen min, men han har jo 3 andre barn, jobb, politikk, gamle foreldre, og masse annet å tenke på. Jeg har ingenting av dette.

Jeg sitter med følelsen av at dette ikke ble rett. Jeg får så skyldfølelse over dette skjønne ufødte barnet, som er uskyldig i det hele. Jeg er allerede blitt så glad i henne, men kan ikke annet enn å tenke på «hva er det jeg har gjort??»! Den bunnløse og skyldtunge sorgen over mine egne tårer og depresjon som jeg føler går utover alle- inkludert mitt ufødte barn, og som jeg ikke klarer å stoppe, og som jeg ikke klarer å forklare på et skikkelig vis.

Jeg vil så gjerne…
Jeg vil så gjerne være glad. Jeg vil så gjerne glede meg! Jeg vil så gjerne kunne være lykkelig! Det er så mye jeg så gjerne vil, men jeg vet ikke hvordan! Og jeg klarer det ikke alene! Jeg føler meg så alene, så ensom, så… Vet ikke. Det er en så forferdelig følelse! Samtidig er jeg livredd for å miste det mest dyrbare jeg noen gang har hatt- lille i magen <3

Det går ikke over
Det føles som om det aldri går over. Jeg har sittet å lest om svangerskapsdepresjon. At man kan få hjelp. Men jeg får jo ikke det. Selv om jeg har fått diagnosen depresjon av legen. Jeg forstår ikke systemet som utelater enkelte. Men det er kanskje fordi jeg offentlig later som ingenting, fordi jeg ikke vil pålegge flere mine problemer. Men det blir vanskeligere og vanskeligere. Jeg ønsker bare å ligge under dyna, ikke vises, og vente til lille er ute. Så kan min mann ta seg av henne. Jeg trenger ikke vises.

Jeg må legge til… Jeg har gitt opp mennesker. Jeg vet jeg har stilt opp for folk før. Men jeg var naiv. Og dum. Tenkte at andre ble å stille opp for meg. Det vises at det var enveis. Som det meste i mitt liv. Jeg blir aldri å stille opp for noen igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.