En spirrevipps påvirkning

Graviditet og alle dens rare personligheter

Når det kommer til graviditet, synes jeg det er skrevet for lite bøker og gitt ut for lite kunnskap fra en gravid kvinnes ståsted. Det meste som er gitt ut eller skrives er sett fra en jordmor eller leges syn. Akkurat som en vordende mor ikke kan noe som helst, eller si hva som er «rett eller galt». Ja, nå er man jo noen store hormonbomber når man går gravid, og det sies jo at dette går jo aldri over. I tillegg er jo vi alle forskjellige, og opplever graviditeten forskjellig. MEN, ja, for det er et stort men. Det vi alle har til felles, eller de fleste i alle fall er noen av de kommende punktene under…

Bekymringer
Vi bekymrer oss. I første trimester bekymrer vi oss for at vi bekymrer oss. Spesielt førstegangsgravide. Vi er bekymret for om dette skal gå bra. Skal vi virkelig få dette barnet? Skal vi beholde det? Hvordan blir første UL(ultralyd)? Hva, om, hvis og at… Vi kunne like gjerne brukt Nasse Nøff og Ole Brumm-frasen; hva om himmelen falt ned? Hva om den ikke gjorde det? Osv…

Vi er så dårlige på å ikke bekymre oss, og heller tenke på «det som skjer, det skjer», at vi ikke engang legger merke til neste punkt.

Personlighetsforandring
De som først legger merke til at vi omtrent endrer personlighet er våre nærmeste. Om det er partner, venner eller andre som er våre nærmeste, så vil de se at vi sakte men sikkert går fra å være tøffe, selvstendige kvinner, til å bli surkete, sure, tårefylte og oppblåste(bokstavelig talt) sutrebærter. Vi endrer rett og slett personligheten vår allerede i første trimester. Vi klarer bare ikke å se det selv, før vi sitter å ser på «Norske talenter» og griner fordi en liten gutt som fikk gullknappen, var så nervøs, men så klarte han det allikevel(jepp, it happened!).

Vi blir noen rare skapninger. Ingen vet når vi har en dårlig dag, fordi den kan skje fordi noen har sagt et ord i feil toneleie. Det kan komme av at vi forsov oss i fem minutter, eller at vi rett og slett ikke klarte å gjøre det samme som i går.

Vi endrer personlighet. Det skjer plutselig. Vi ser det ikke selv, før det faktisk har skjedd. Det går aldri tilbake.

Den vordende mors beskyttelsesinstinkt
Dette er merkelig. Det er ikke alle som får det, akkurat som alt annet, men mange får automatisk en form for beskyttelsesinstinkt mot alle barn. Du ser plutselig alt som skjer- før det skjer. De kvinnelige hormonstyrkene skyter fart, om du ser et barn falle og løper frem for å fange det- før du innser at det ikke er ditt barn, du er gravid og klarer ikke å løpe, men ender opp med at det er du som gråter på vegne av barnet- for barnet selv falt ikke så hardt og leker videre.

Vi beskytter magen. Vi beskytter våre nærmeste. Vi beskytter de som ikke trenger beskyttelse. Vi beskytter alt- med alt: ord, never, ben omså hva! Drit i alt- så lenge babyen og samvittigheten din har det bra.

Hukommelse og språk
Dette blir siste for i dag, for den kom jeg på nå… Ord blir litt fattige- ironisk nok… Du får et helt nytt språk. Du glemmer etter hvert også det «gamle» språket. Du glemmer hvor du la ting. Du glemmer helt enkle ting som nummer, navn, handleliste, gir når du kjører, hva du skulle si, hva neste ord er i det du holdt på å fortelle, hva du faktisk holdt på å fortelle om og så videre i det uendelige. Verre blir det når du får barn, og ender opp i ammetåka- sier de som har vært der.

Her tror jeg vi avslutter for i dag. Det er fare for at jeg sitter å griner til slutt fordi jeg har glemt hva jeg skulle skrive videre. Alt det vil gå utover mannen min, fordi han var min nærmeste, og vet at jeg har endret personligheten- som jeg nettopp har innsett at jeg har endret, ved å se på «norske talenter».

Vi hørs.

Bilde hentet på nett, fra «Kosogkaos»- passet så godt i disse tider. Se Instagram: kosogkaos 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.