Jeg har bare en ryggrad- men den er sterk!

Mange ganger når jeg sitter alene(noe jeg gjør ganske ofte), tenker jeg på min fortid. Min fortid med depresjon, hva som har gjort at jeg hadde det, og hvordan jeg kom meg ut av det. Jeg har mange ganger ytret min tristhet og sett etter trøst i sosiale medier, fordi jeg ikke hadde noen jeg følte tillit nok til å kunne prate med.

Men mange ganger, og gjerne de fleste ganger, så er det feil å ytre seg i sosiale media. Du får ikke flere du kan fortelle til av det. Du får derimot mange meldinger om at andre som sliter med det samme, evt fra deres ståsted; mye verre. Jeg har alltid fått høre at jeg er så sterk. Jeg er så tøff. Jeg klarer meg.

Men jeg har lært meg noe om meg selv gjennom alle år, med psykisk terror, lite nære venner(der andre hadde bestevenner og «gjenger» de hang med) satt jeg ofte alene. Jeg ble aldri invitert, men spurte som oftest om å være med. Det har vært utroskap(mot meg) i forhold, det har vært dolking i ryggen(opptil flere ganger) både av venner og familie, det har vært voldtekt på fest når man var ung og dum, og så mye mer- men jeg står rak. For jeg har tatt med meg det viktigste; erfaring, kunnskap og styrke.

Derfor, når jeg har sittet med depresjon har jeg analysert meg selv. Jeg har vært så langt nede at jeg hadde lyst å henge meg. Jeg trodde livet skulle være sånn. At jeg skulle gå rundt uten jobb, uten noe å ta meg til, og attpå til få beskjed om at jeg ikke kunne få barn.

Men livet overrasker.

Jeg har fremdeles bare en ryggrad. Men livet har gjort den sterk. Selv om jeg har ramset opp mye negativt i dette innlegget, er det bare en brøkdel. Det er ikke poeng å fortelle alt. For jeg kan ikke redde verden. Jeg kan bare sørge for at jeg og min familie har det fint. Hvis du ikke har det bra, og du søker trøst hos meg, så kan du låne et øre. Mer kan jeg ikke gi- resten må du selv gjøre. Blant annet spørre hva du gjorde da jeg trengte deg?

Jeg vet at iallefall en av mine lesere hadde fått låne mer enn et øre, iallefall to. Gjerne en god klem. Du var der, du er der, og du har alltid vært der ❤

Men nok om det. Min ryggrad er sterk nok for meg, og det livet jeg har- og det jeg har opplevd. Vi får ikke mer enn det vi tåler å bære- noen mer enn andre. Selv om vi takler det forskjellig, er det ikke verre for den ene enn den andre- fordi vi er ulike.