Tannlegetime

I dag hadde var jeg i byen. Hadde egentlig ikke så store planer, men visste at jeg skulle til tannlegen kl 12.30. Tannlegen har holdt på med en tann over lengre tid, og har til og med vært inne på tanken om å trekke den.

Jeg kom til bygget der tannlegen var, og samtidig som meg skulle en fyr ta heisen. Jeg tenkte ikke så mye over det, men han mumlet for seg sjøl og så på meg «åja, du skal i samme etasje«. Jeg tenkte for meg selv at det er kun tannlegen i den etasjen, men jaja. Jeg kom opp, tok på meg skoovertrekk som de har rett innenfor døra, men mannen strenet rett til disken. Tenkte igjen for meg selv at han har sikkert vondt. Jeg gikk rett inn på do. Jeg har sånn 3 sekunders blære for tiden….

Da jeg kom ut fra doen satt mannen på venterommet og fylte ut skjema. Sånn du får om du ikke har vært en plass før. Han mumlet høylytt for seg selv, rotet i ryggsekken han hadde med seg, fylte ut litt til, begynte å sukke og stønne høyt, uffet seg, og la skjema på bordet foran seg. Da begynte virkelig jeg å kjenne på at et menneske kan stresse meg. Han begynte virkelig å rote i sekken sin, ta ting opp, uffet seg, oiet og tja- han var ikke veldig rolig, kan du si! Jeg var så glad da tannlegesekretæren 2 sekunder senere ropte meg inn, med litt engelsk aksent; «Ann Kristine?«… Jeg fortet meg etter henne.

Jeg kom inn, satt meg i stolen og etter halvt minutt eller så kom Doktor Doogie inn. Ja, jeg kaller tannlegen min det. Han er ung, men veldig dyktig. I tillegg er han utrolig hyggelig og har en humor en finnmarking som meg kan like! 😀

Jeg fikk bedøvelse og han begynte med endo(rotfylling). Selv om jeg vanligvis får en bedøvelse ment for gravide, fikk jeg i dag en vanlig. Han ønsket å bli ferdig med tanna. Jeg kjente adrenalinet, og det tror jeg gjerne det var flere som gjorde. Mens jeg lå der og gapte, og Doktor Doogie begynte å borre, så kjente jeg plutselig veldige spark i magen. Eller spark og spark. Akkurat nå er det ikke direkte spark, det er mer som veldig store bobler som popper. Jeg begynte selvfølgelig å le. Tannlegen lurte på om jeg synes noe var morsomt, og eneste jeg kunne gjøre med gapende munn var å vise at det var babyen. «Ja«, sa tannlegen, «den viser nok at den passer på mammaen sin!«. Etter hvert ble det roligere i magen, og jeg sovna av. Våkna da tannlegen skulle ha meg til å gape høyere.

Nå skal jeg ikke tilbake til tannlegen før i januar neste år, og har fått beskjed om at jeg må ta med lille. «Det er mange babyglade damer her, som gjerne er barnevakt når mamma er i tannlegestolen«, sa Doktor Doogie før jeg dro. Hvis jeg ville misforstå, kan man jo tenke at de spiser babyer til frokost- men vi skal jo ikke misforstå!!!

Babyen har vært veldig livlig i dag. Det er jeg veldig glad for. Fredag skal vi på ordinær ultralyd, og jeg blir så bekymra før hver gang. Men når man har epilepsi, har mistet før, går på medisiner og har NULL peiling på graviditet og alt som har med disse månedene å gjøre- så blir alt en stor bekymring. Men det kan jeg jo si litt om en annen gang.

Ha en fin kveld, hvor enn du befinner deg 🙂